Og når du krysser veien og åpner øynene (eller kanskje det er best å gjøre det før du krysser veien) er det som om selv himmelen har en fargepalett fra min barndom. En mild, vakker turkisblå som matcher rips med vaniljesaus, eggelikør og skjær rosa chiffon. Og det hviler en uskyld over det hele.
Og fra Keyserløkka kan du leiligheten til Einar Gerhardsen, som var to år eldre enn min bestefar. Som ikke var født i forrige århundre. Men i århundre før det. Det er som om Einar er ute og bygger landet - og på kjøkket stuller Werna. På radioen synger Jim Reeves I love you because og vet ingen ting om en flytur han snart skal ta. Kanskje blir det benløse fugler i dag? Og sviskekompott.
Og balkongene er små, med ruglete glass. Gult eller grønt. Jeg kjenner jeg har skikkelig lyst på grønt. Og ingen henger ut vask på søndager.
Og ser du mot nord ser du en himmel som gjør seg like umake med å gjøre seg vakker, både for Carl Berner
og over Soria Moria der i vest.
Og kanskje ble det litt mye egge likør. Og kanskje var ikke alt så uskyldig i blant. Men noe ganger hadde det vært deilig å kunne åpne virkelige dører inntil de lykkligste dager i barndommen. Og be om litt småpenger, hinkehoppe til kiosken og kjøpe Kiiiip.
